Hva er det som gjør at man uke etter uke poster, opprettholder, heier på andre selv om helsa hyler?
Jo, det er gleden ved #tiaratirsdag
Roten til tiaratirsdag?
Det hele begynte rundt 2012 eller muligens 2013, dette med tiaratirsdag.
Jeg, Anne, begynte lenge før. I 1966 faktisk. La oss ta det først. Jeg vokste opp som prestebarn litt her og der i Norge, men med røttene solid i Lofoten. Der er de fortsatt. Etter hvert fikk jeg fire barn og tok lærerutdanning ved siden av, det var ikke måte på hva jeg orket. Jeg var engasjert i politikk ved siden av, interesserte meg for bøker og interiør og begynte med Mary Kay.
Jeg skjønner ikke at du orker, sa folk. Jeg smilte i min travelhet uten å reflektere over hvorfor jeg fylte livet med så mye. Å være travel kan være en del av det å føle seg viktig og nyttig. Så travel var jeg, at jeg knapt merket at verken kom. Hodepinen dundret dag etter dag, kroppen verket og jeg gikk på en kjempe smell og var sykmeldt i et år.
Lærte jeg noe etter det året? Nei. Denne dama fortsatte. Barna ble større, ja store ble de. Jeg fikk litt mer tid til å tenke. Jeg skjønner ikke at du orker, sa folk. Jeg begynte å skjønne det selv, at jeg ikke kunne orke så mye hele tiden.
Flink pike genet.
Det er en sorg å innse at man ikke lenger kan være så nyttig. Flink-pike genet fikk seg noen rifter. Jeg havnet på Cato senteret for utredning og for å lære og roe ned. Deretter gikk jeg rett løs på rektorskolen ved UiO ved siden av full lederjobb i skolen. Nei, sa legen. Nei nei nei, sa Cato senteret. Det går nok fint, sa jeg.
Nå er dette snart tre år siden. Jeg fullførte studiet, men brukte et år ekstra. Kroppen var i høyspenn, men et eller annet hadde jeg med meg fra Cato senteret. Trene, sove nok, gjøre mindre. Omsider sank det inn. Endelig! – sa legen.
Nå har jeg redusert jobben til 80%. Det skal jeg fortsette med. Pandemien satte meg ettertrykkelig på pause i tillegg. Det som var en sorg over å ikke orke så mye, endret seg til en god følelse i at jeg endelig kunne få ta det litt mer med ro.
Endelig, tenker du kanskje. For det var ingen andre som krevde dette tempoet av meg, enn meg selv. Fra å streve for å være flink nok, bra nok, for å få anerkjennelse for alt jeg gjorde, måtte jeg nå lære å skjønne med hjertet at jeg var god nok i meg selv.
Tiaratirsdag var der hele veien.
Jeg er verdifull. Jeg velger meg. Jeg er god nok bare fordi jeg er.
Hele veien var Tiaratirsdag der. Dagen som ved en tilfeldighet ble startet en tirsdag i norskundervisning på 10.trinn. Dagen som spredte seg med en overraskende fart og til overraskende mange på Instagram, dagen som sa til alle de andre at de var gode nok. Dagen som også omsider lærte meg, at jeg er god nok selv om jeg ikke lenger orker jobbe fulltid. Jeg er god nok fordi jeg er Anne.
Å stå i et ubetalt konsept over tid, kan medføre at jeg tidvis lurer litt på hvorfor jeg driver med dette. Men så kommer jeg på at haugevis av kvinner over hele landet blir mer bevisst sin egen verdi, løfter seg selv og andre, opplever å bli sett og er rause mot andre selv, at familier innfører å si gode ting til hverandre rundt middagsbordene. I tillegg lærer jeg masse selv!
Det er mitt hvorfor.
Tiaratirsdag er så inderlig mye mer og går så inderlig mye dypere enn glitter og fjas. Glitter på hverdagene trenger vi, men også dybde. Vi trenger noen som kan og vil støtte oss gjennom vriene dager og gjennom humpete liv og som sier at vi ikke er alene.
Derfor holder jeg Tiaratirsdag høyt sammen med dere og dagen hadde ikke vært den samme uten!